Норвежский перевод С. Свердруп Лунден
Источник: Igorkvadet. OsloBergenStavangerTromsø, 1987.
- 1. Ville det ikke sømme seg for oss, brødre,
å begynne denne sorgtunge beretningen
om hærtoget til Igor, sønn av Svjatosláv,
med de gamle skalders vendinger? - 2. Nei, dette kvadet skal begynne
med vår tids sannferdige ord,
og ikke som skalden Bojáns påfunn. - 3. For når den fremsynte Bojan
ville kvede noen et kvad,
da fløy han i sine tankers tre,
sprang som en grå ulv over slettene,
svevet som en røkblå ørn under sky. - 4. Han mintes, sa han,
svunne tiders slag.
Da slapp han ti falker løs på en flokk svaner,
og den svanen en falk først slo ned på,
den begynte å synge først –
for Jarosláv den gamle,
for Mstisláv den tapre,
han som hugg ned Redédja foran tsjerkessernes hær,
og for Roman den fagre, sønn av Svjatosláv. - 5. Men Bojan, brødre, slapp ikke ti falker
løs på en svaneflokk;
han la sine tryllefingre på de levende strengene,
og de sang fyrstenes pris. - 6. Så la oss da, brødre, begynne denne beretningen
helt fra Vladimer den gamle,
og frem til vår tids Igor,
som spente sitt sinn med kraft
og kvesset sitt hjerte med mot. - 7. Fylt av krigerånd førte han sin tapre fylking
mot polovtsernes land
for den russiske jord. - 8. Da skuet Igor opp mot den lysende sol
og så hele sin hær bli dekket av mørke fra den. - 9. Og Igor talte til sin hird:
- 10. - Brødre og hærfolk!
Bedre er det å hugges ned
enn å tas til fange. - 11. La oss da, brødre,
straks stige til hest
så vi kan få se den blå Don. - 12. Begjæret brant i fyrstens sinn,
og lysten tilslørte jærtegnet for ham,
lysten til å drikke av den store Don. - 13. - For det ønsker jeg, sa han,
å bryte en lanse
ved randen av polovtser-sletten.
Sammen med dere, sønner av Rus-riket
vil jeg gi mitt liv
eller drikke med hjelmen av Don. - 14. A Boján, den gamle tids nattergal!
Hadde du kunnet synge om disse hærtog
mens du svang deg i dine tankers tre,
svevet høyt til værs, nattergal,
flettet sammen den gamle og den nye tids bragder,
raste langs Trojáns vei over slettene,
opp mot fjellene – - 15. da ville du ha kvedet om Igor:
- 16. Ikke var det stormen som førte falkene
over slettene vide.
Kaiene flyr i flokk til den store Don. - 17. Eller ville du kvedet, fremsynte Bojan,
ætling av Veles: - 18. Hestene knegger hinsides Sula,
æren gir gjenlyd i Kiev,
lurene lyder i Névgorod,
fanene flyr i Putivl.
Igor venter på sin dyrebare bror Vsévolod. - 19. Og villtyren Vsévolod taler til ham:
- 20. - Du eneste bror, du eneste lysende lys, Igor,
begge er vi Svjatosláv-sønner! - 21. Sal, bror, dine raske hester,
- 22. for mine står alt ferdig ved Kursk.
- 23. Og mine Kursk-menn er kyndige krigere,
svøpt som de er under lurers klang,
vugget under hjelmer,
diet ved lansespisser. - 24. Veiene kjenner de,
fjellpassene finner de,
buene er spent,
kogrene åpne, sablene slipt. - 25. Som grå ulver raser de over sletten,
søker heder for seg selv
og ry for fyrsten. - 26. Steg da fyrst Igor i sin gylne stigbøyle
og red ut på den åpne sletten. - 27. Solen stengte veien for ham med sitt mørke,
- 28. natten stønnet av trusler,
vekket opp fuglene,
og fikk markens dyr til å hvine. - 29. Div er blitt harm, varsler fra tretoppen,
byr det ukjente landet å lytte:
Volga og havets kyst
og landet ved Sula,
Surozj og Korsun
og deg, du Tmutorokáns avgudsbilde! - 30. Men polovtserne løper
på utrådte stier
til den store Don;
vognene skriker ved midnatt
lik oppskremte svaner:
Igor fører sin fylking mot Don! - 31. Fuglene i krattet venter alt nå på hans bane,
ulvenes hyl stiger som storm i kløftene,
ørnenes skrik kaller villdyrene til åtslene,
revene gneldrer mot de røde skjold. - 32. Å russiske jord,
du er langt hinsides åsryggene! - 33. Langsomt kommer natten.
- 34. Aftenrøden svinner hen,
markene dekkes av dis. - 35. Nattergalens fløyte forstummer,
kaiene begynner å skvatre. - 36. Russerne sperrer sletten med sine røde skjold,
de søker heder for seg selv
og ry for fyrsten. - 37. Fra morgenen gryr om fredagen
tramper de ned de vantro polovtserhærer,
sprer seg som piler over sletten,
bortfører vakre polovtserpiker
og med dem gull og brokade og kostelig fløyel. - 38. Tepper, kapper og pelsverk,
all polovtserstasen, kaster de foran seg
for å lette veien over myr og sump. - 39. En rød fane, et hvitt banner,
en rød fanedusk, et spydskaft av sølv
til den tapre Svjatoslav-sønnen! - 40. På sletten sover Olegs tapre ætlinger.
De har fløyet for langt! - 41. Ikke ble de født til å vanæres
av falken, ei heller av jaktfalken,
og ikke av deg, du svarte ravn, du vantro polovtser! - 42. Gzak springer som en grå ulv,
Kontsják viser ham veien til den store Don. - 43. Morgengryet den neste dag
varsles tidlig av blodig rødt, - 44. svarte skyer kommer fra havet,
sitrende av dypblå lyn,
og vil dekke de fire soler. - 45. Veldig vil torden rulle og regn falle
som piler fra den store Don. - 46. Her skal lanser brytes
og sabler slå mot polovtserhjelmer
ved elven Kajála,
ved den store Don! - 47. Å, russiske jord,
du er langt hinsides åsryggene! - 48. Se vindene, disse ætlinger av Stribóg, blåser fra havet,
fulle av piler mot Igors tapre fylkinger. - 49. Det drønner i jorden, elvene flyter tregt som slam,
skyer av støv dekker sletten, - 50. fanestengene taler:
Polovtserne kommer fra Don,
og fra havet kommer de, - 51. og fra alle himmelretninger
har de omringet russernes fylkinger. - 52. Djevelens yngel har sperret sletten med sine krigsrop,
men Rus-rikets tapre sønner har stengt den
med sine røde skjold. - 53. Vsevolod Villtyr! I strid du står,
spruter med piler mot krigerne,
tordner på deres hjelmer med frankiske sverd! - 54. Der du raser frem, Villtyr,
med gullhjelmen glitrende i mengden,
der ligger de vantro polovtseres hoder. - 55. Kløvet med herdede sabler er de avariske hjelmer
av deg, du Vsevolod Villtyr! - 56. Brødre, hva har vel sår å si
for den som har glemt ære og rikdom
og byen Tsjernigov, fedrenes gylne trone
og sin dyrebare hustrus, den vakre Glébovnas
elskov og kjærtegn! - 57. Trojans sekler er omme,
Jaroslavs tid er forbi
til ende er hærferdene til Oleg, sønn av Svjatosláv. - 58. For den samme Oleg smidde splid med sitt sverd
og sådde jorden med piler. - 59. Han steg i sin gylne stigbøyle i byen Tmutorokán.
- 60. Den samme klangen hørte engang Jarosláv den store,
- 61. og Vsévolod-sønnen Vladimir
stoppet ørene til hver morgen
i byen Tsjernigov. - 62. Og ærelyst førte Boris, Vjatsjeslávs sønn, til doms
og redte for den unge og tapre fyrsten
et grønt gravleie ved elven Kanina
fordi han hadde vanæret Oleg. - 63. Fra den samme Kajála lot Svjatopolk farens båre
vugges mellom ungarske passgjengere
til Sankta Sofias kirke i Kiev. - 64. Dengang, i tidevervet til Oleg, den sorgens sønn,
ble splid sådd ut, og splid spiret opp;
Dazjbógs ætlinger ødet sin arv;
i fyrstenes feider ble en mannsalder kort. - 65. Sjelden lød plogkarenes rop over russisk jord,
men ofte krakset ravnene, mens de delte de falnes lik,
og kaiene kjatret i flokk:
La oss fly til gildet! - 66. Det var i de harde hærtogs tid,
men slikt et slag er aldri spurt!
Fra gry til kveld, fra kveld til morgen
flyr herdede piler, synger sabler mot hjelmer,
smeller spyd av frankisk stål - 67. på den ukjente sletten, på polovtsernes jord.
Den svarte jorden ble sådd med knokler
under hestenes hover og vætet med blod,
en grøde av sorg spirte opp av den russiske jord. - 68. Hva er det som larmer
hva er det som klinger, fjernt herfra, - 69. tidlig før dagen gryr?
Igor vender sine tropper
av medynk med sin dyrebare bror Vsévolod. - 70. De kjempet en dag
de kjempet den neste,
den tredje dagen, ved middagsleite
falt Igors fanestenger. - 71. Nå ble brødrene skilt ved bredden av den strie Kajála.
- 72. Nå tok den slutt, den blodige vinen.
- 73. Nå endte de sitt gilde, de tapre russere,
de hadde budt sine svogre å drikke, men falt selv
for den russiske jord. - 74. Gresset visner i sorg,
treet luter mot jorden i vemod. - 75. For nå, brødre, er en ulykkens tid kommet.
Slettens gress har dekket de døde krigere. - 76. Av nederlaget for Dazjbogs ætlinger fødtes Vanæren,
den vandret over Trojans land som en ungmø,
slo med sine svanevinger over det dystre hav ved Don
og jaget vekk velstandens tideverv.
Fyrstenes strid - 77. mot hedningene var slutt,
for nå sa bror til bror:
- Se, dette er mitt, og dét er også mitt.
Og fyrstene begynte å si om det som var smått:
- Se dette store!
og smidde splid seg imellom. - 78. Men hedningene kom fra alle kanter
med seier over den russiske jord. - 79. Å, altfor langt har falken fløyet,
mens den jaget fuglene mot havet: - 80. Igors tapre fylking kan ikke kalles til live!
- 81. Karna jamret over den,
Zjelja sprang frem over russernes jord - 82. og spredte ild ut fra et flammende horn.
De russiske kvinner brister i gråt: - 83. Vi kan ikke lenger
sanse i sinnet
våre dyrebare menn
ikke tenke dem i tanken,
ikke se dem med øynene,
og aldri mer får vi heller
røre ved gull og sølv. - 84. Da, brødre, stønnet Kiev i smerte
og Tsjernigov i nød. - 85. Da flommet kvalen ut over den russiske jord,
og sorgen strømmet endeløst over russernes land. - 86. Men fyrstene smidde splid seg imellom,
- 87. mens hedningene raste frem
med seier over den russiske jord
og tok skatt fra hver eneste husstand,
ett skinn fra hver. - 88. For de djerve Svjatosláv-sønnene,
Igor og Vsévolod,
hadde på nytt vekket den splid
som faren, den truende Svjatosláv,
storfyrste av Kiev,
hadde kuet - 89. med age.
Han trådte den under fot
med sine mektige hærer og frankiske sverd;
han rykket frem over polovtsernes jord,
trampet over bakker og kløfter,
grumset til elver og sjøer,
tørket ut bekker og myrer.
Og den vantro Kobják rykket han opp fra havbukten,
fra polovtsernes store jernhærer,
feide ham vekk som en virvelvind:
og Kobják falt ned i byen Kiev,
i Svjatoslavs hirdstue. - 90. Nå synger de Svjatoslavs pris,
germanere og venetianere,
greker og moraver,
de dadler fyrst Igor
som senket sin skatt på bunnen av Kajála, polovtserelven,
og ødet det russiske gull. - 91. Der steg fyrst Igor fra sin gylne sadel
over i en trellesadel. - 92. Byenes brystvern er tynget av sorg,
og all glede er borte. - 93. Svjatoslav hadde en dunkel drøm
- 94. i Kiev, på fjellene.
- Denne natt, fra kvelden av, sa han,
svøpte de meg i et svart gravklede
på et leie av sedertre. - 95. De skjenket meg blå vin
blandet med sorg. - 96. Fra de vantro fremmedes tomme kogre
strødde de store perler på mitt bryst - 97. og ga meg kjærstegn.
Og nå er takbjelkene uten mønsås
i mitt gulltekte slott. - 98. Hele natten, fra kvelden av,
krakset de røkgrå ravnene - 99. ved Plésensk;
på den myrlendte engen ved elven sto en gravslede,
og den ble ført til det dystre hav. - 100. Og bojarene sa til fyrsten:
- 101. - Å, fyrste, sorgen har fanget din forstand,
- 102. for de to falker har fløyet vekk
fra fedrenes gylne trone
for å søke byen Tmutorokán
eller drikke med hjelmen av Don.
Falkenes vinger er stekket av hedningesverd,
og de selv lagt i lenker av jern. - 103. For det ble mørkt på den tredje dag:
de to solene sluknet,
purpursøylene ble mørke,
og likeså ble de to unge månene
hyllet i tåke og sank i havet,
Oleg og Svjatoslav.
Og det ga stort mot til hunnerne. - 104. Ved elven Kajála har mørket dekket dagens lys.
- 105. Over den russiske jord har polovtserne spredt seg ut
som panter-yngel. - 106. Nå har vanæren vunnet over æren,
- 107. nå har volden slått friheten ned,
- 108. nå har Div kastet seg over jorden.
- 109. Og se, de vakre gotiske ungpikene
har begynt å synge ved bredden av det blå hav,
de ringler med det russiske gullet,
de synger om Bos’ tid
og frydes over hevnen for Sjarokan. - 110. Men vi, hirden, stunder etter glede!
- 111. Svjatoslav lot da falle
et gyllent ord blandet med tårer,
slik talte han: - 112. - Å mine sønner, Igor og Vsevolod!
For tidlig begynte dere å herje polovtsernes jord med sverd
og søke heder for dere selv.
Men uten heder har dere trengt frem,
for uten heder har dere utgytt hedensk blod. - 113. Deres modige hjerter er smidd av hardt frankisk stål
og herdet i djervhet. - 114. Men se hva dere har brakt over mitt sølvgrå hår!
- 115. Ikke lenger ser jeg makten
til min rike og sterke bror
Jaroslav av Tsjernigov
med sine tallrike krigere og bojarer,
med tatráner og sjelbirer,
toptsjáker, revuger og olbérer.
Uten skjold, bare med knivene sine
trukket opp av støvleskaftene,
beseiret de fienden med hærrop
og fikk atter fedrenes ry til å klinge. - 116. Men dere to sa:
La oss selv vise vårt mot!
Fortidens ry skal vi selv røve,
og fremtidens ære skal vi to dele. - 117. Er det da å undres over, brødre,
at en gammel mann blir ung på ny? - 118. Når falken skifter fjærdrakt,
jager den fuglene i det høye
og lar intet ondt komme over sitt rede. - 119. Men se, dette er ulykken:
fyrstene står ikke ved min side. - 120. Tiden er snudd på vrangen!
- 121. I Rimov stønner folket under polovtsernes sabler
og Volodimer under sine sår. - 122. Smerte og ve lider Gleb-sønnen!
- 123. Store fyrst Vsévolod!
Har du ikke i tanken å fly fra det fjerne
for å verge fedrenes gylne trone? - 124. Du, som kan sprute vekk Volgas vann med årene
og tømme Don med dine menns hjelmer! - 125. Var du bare her,
ville en slavinne koste en skjerv
og en slave en skilling. - 126. På tørt land kan du skyte ut din levende ild:
de dristige Gleb-sønner! - 127. Du ville Rjurik og du, David!
Var det ikke deres krigere
med sine gylne hjelmer
som svømte i blod? - 128. Er det ikke deres tapre hird som brøler lik villtyrer,
såret av herdede sabler på den ukjente sletten? - 129. Stig, å fyrster, i de gylne stigbøyler
for å hevne denne tids vanære,
den russiske jord,
og sårene til Igor, den ville Svjatoslav-sønnen! - 130. Fyrst Jaroslav Osmomysl av Gálitsj!
Høyt sitter du på din gullsmidde trone,
du støtter Ungar-fjellene med dine fylkinger av jern,
du sperrer veien for Ungar-kongen,
du har stengt Donaus porter
og slengt tunge steiner gjennom luften,
du rår for lov og rett helt til Donau. - 131. Din truende makt inngir frykt i alle land;
du åpner Kievs porter,
fra fedrenes gylne trone skyter du mot sultanene
i landet hinsides mange land. - 132. Skyt, å fyrste, mot Kontsjak,
den vantro trell,
for å hevne den russiske jord,
og sårene til Igor,
den ville Svjatoslav-sønnen! - 133. Og du, ville Roman, og du Mstisláv!
Dristige tanker driver dere til dåd. - 134. Høyt i sky du svever i villskap, Roman,
slik falken seiler på vingene
før den dumdristig slår ned på sitt bytte. - 135. Deres menn har pansre av jern
under de latinske hjelmene.
Jorden skjelver under dem,
og mange folkeslag –
hunner, litauer, jatvinger, deremeler
og polovtser kastet sine lanser og bøyde nakken
under disse sverd av frankisk stål. - 136. Men nå, fyrst Igor,
har solens lys bleknet
og treet har felt sine blad;
det varsler intet godt: - 137. Langs Ros og Sula har de delt byene mellom seg
Og Igors tapre fylking kan ikke vekkes til live. - 138. Don roper på deg, fyrste, og kaller fyrstene til seier.
- 139. Olegs sønner, de tapre fyrstene,
hastet til kampen. - 140. Ingvar og Vsévolod og alle tre Mstisláv-sønner,
seksvingede falker,
ikke fra noe dårlig rede kom dere!
Men det er ikke seier i kamp
som har gitt dere makt. - 141. Hvor er deres gylne hjelmer
og polske lanser og skjold? - 142. Steng slettens porter med deres skarpe piler
for å hevne den russiske jord
og sårene til Igor,
den ville Svjatoslav-sønnen! - 143. For nå flyter ikke lenger Sula med strømmer som sølv
til vern for Perejaslávl,
og Dvina renner som en myr
for de engang så fryktede Polotsk-menn
under hedningenes hærskrik. - 144. Alene Izjasláv, sønn av Vasilko,
lot sine skarpe sverd
klinge mot litauernes hjelmer,
større var han i ry enn sin farfar Vsesláv.
Men under de røde skjold,
på det blodige gresset
ble han slått ned av litauiske sverd,
sammen med en han hadde kjær. - 145. Og denne sa:
- 146. Din fylking, fyrste, er dekket av fuglenes vinger,
og villdyrene har slikket blod. - 147. Ikke var broren Brjatsjisláv der, eller den andre, Vsévolod.
Alene slapp han sin perlesjel ut av det tapre legemet,
gjennom den gullvirkete halsringningen. - 148. Stemmene er forstummet, gleden er borte,
lurene lyder ved Gorodno. - 149. Alle ætlinger av Jarosláv, og av Vsesláv!
Det er på tide å senke fanene
og stikke de brukne sverdene i balgen. - 150. For dere har brakt skam over fedrenes ry;
- 151. ved spliden mellom dere
trakk dere hedningene inn
over den russiske jord,
over Vseslávs arveland. - 152. Ved deres splid ble volden ført hit
fra polovtsernes jord!
I Trojáns syvende sekel - 153. kastet Vsesláv loddet
for en jomfru han hadde kjær. - 154. Med list støttet han seg til hestene,
red i hast til Kiev by,
rørte med lansen ved Kievs gylne trone. - 155. Derfra for han som et vilt dyr
ved midnatt fra Bélgorod,
hyllet i blå tåke. - 156. Tre ganger fristet han
å rive til seg lykken,
han fikk åpnet Novgorods porter,
knuste Jaroslávs ry, - 157. løp som en ulv fra Nemiga til Dudutki.
Ved bredden av Nemiga bres hodeskaller ut som kornnek,
det treskes med staver av stål,
menns liv blir lagt på treskegulvet,
sjelen blir banket ut av kroppen. - 158. Nemigas blodige bredder
ble sådd, ikke med den gode sæd,
men med knoklene av Rus-rikets sønner. - 159. Fyrst Vsesláv holdt rett over folket,
gav fyrstene byer i len,
men sprang selv som en varulv om natten.
Fra Kiev løp han
og kom til Tmutorokan før hanegal,
som en ulv krysset han den store gud Chors’ vei. - 160. For ham ringte klokkene til fromesse i Pólotsk,
og han hørte klangen i Kiev. - 161. Med en synsk sjel i sin varulv-kropp
led han ofte vondt. - 162. Om ham kvad, alt før den tid,
den fremsynte Bojan i sin visdom: - 163. - Verken den listige eller den dyktige
eller fuglen i flukten
kan fly fra Guds dom. - 164. Å, den russiske jord må stønne
når den minnes de første tider
og fordums fyrster! - 165. Vladimir den gamle kunne ikke nagles fast til Kievs fjell.
- 166. Men nå er noen av hans faner blitt Rjuriks,
andre Davids,
til ulike kanter flyr deres vimpler. - 167. Lansene synger!
- 168. Ved Donau høres Jaroslavnas stemme,
den kaller som en gjøk i gryet: - 169. - Jeg vil fly som en gjøk langs Donau,
- 170. jeg vil dyppe min kappes beverskinns-erme i elven Kajala
- 171. og vaske blodet av sårene
på fyrstens kraftige kropp. - 172. Jaroslavna gråter i gryet på brystvernet i Putivl:
- 173. - Å vind, du min vind,
hvorfor blåser du imot, herre? - 174. Hvorfor jager du hedningenes piler
på dine vinger så lette
mot min kjæres krigere? - 175. Var det ikke nok for deg
å blåse høyt oppe under sky,
å vugge skipene på det blå hav? - 176. Hvorfor, herre, har du blåst min glede
vekk over steppegresset? - 177. Jaroslavna gråter i gryet på brystvernet i Putivl:
- 178. Å Dnepr, du vidgjetne!
Du banet deg vei gjennom stein og fjell,
gjennom polovtsernes land. - 179. Du vugget på bølgene dine Svjatoslavs skip
mot fylkingen til Kobják. - 180. Vugg nå, herre, min make til meg
så jeg ikke lenger må sende ham lårer
til havet, tidlig om morgenen. - 181. Jaroslavna gråter i gryet på brystvernet i Putivl:
- 182. Du lyse, trefold lyse sol!
Varm og fager er du for alle. - 183. Hvorfor, herre, har du bredt dine brennende stråler
over min kjæres krigere,
latt deres buer tørke av tørst,
og stengt deres koggere med sorg? - 184. Havet bruser opp ved midnatt,
sjøsprøyten står som skum.
Gud viser fyrst Igor veien
fra polovtsernes jord
til den russiske jord,
til fedrenes gylne trone. - 185. Aftenrøden er sluknet;
Igor sover,
Igor våker,
Igor måler i minnet slettene
fra den store Don til den lille Donets. - 186. På den andre siden av elven plystret Ovlur
ved midnatt på en hest,
han lar fyrsten forstå:
Igor må ikke bli her! - 187. Han kalte,
og jorden drønnet, gresset raslet,
polovtserteltene rørte på seg. - 188. Men fyrst Igor hoppet som en røyskatt ned i sivet,
som en hvit and ut i vannet. - 189. Han kastet seg på den fyrige hesten,
og hoppet ned av den som en grå ulv. - 190. Han løp til Donets-buen
og fløy som en falk under skyene,
drepte gjess og svaner til hvert et mål. - 191. Mens Igor fløy som en falk,
sprang Ovlur som en ulv
og ristet av seg den iskalde duggen:
de hadde sprengt sine fyrige hester. - 192. Donets sa:
- 193. Fyrst Igor! Ikke liten er din storhet,
Kontsjaks harme
og den russiske jords glede! - 194. Igor sa:
- 195. Å Donets! Ikke liten er din storhet,
du som har vugget fyrsten på dine bølger,
bredt ut for ham det grønne gresset
på dine sølvgrå bredder,
dekket ham med den varme disen
i skyggen av det grønne treet! - 196. Anden på bølgen, måken i strømmen,
svartanden i luften
har du latt vokte meg. - 197. Ikke som du, sa han, er Stugna-elven,
den er selv ikke vannrik,
men slukte opp andre åer og bekker,
videt seg ut i sitt løp
og lukket seg over den unge fyrst Rostisláv.
Ved Dneprs mørke bredd - 198. gråter Rostislávs mor
over den unge fyrste. - 199. Blomstene visner i sorg
og treet luter mot jorden i vemod. - 200. Ikke er det skvatrende skjærer som høres:
Det er Gzak og Kontsják som rir etter Igor. - 201. Ravneskrik høres ikke,
kaiene er tystnet
og skjærene skvatrer ikke mer, - 202. bare slettens slanger kryper langs jorden.
Hakkespettenes banking viser veien til elven,
nattergalene bringer bud om lyset
med jublende sang. - 203. Gzak sier til Kontsják:
- 204. Når falken flyr til redet,
skal vi skyte ungfalken
med våre gylne piler. - 205. Kontsjak sier til Gzak:
- 206. Når falken flyr til redet,
skal vi lokke ungfalken i snaren
med en vakker jomfru. - 207. Og Gzak sier til Kontsjak:
- 208. Om vi lokker ham i snaren med jomfruen,
får vi verken ham eller den vakre jomfruen,
og fuglene vil falle over oss
på polovtsersletten. - 209. Bojan, den gamle tids sanger,
skalden i Jaroslavs og Olegs tid,
kvad profetisk for Svjatoslavsønnen: - 210. Om det er tungt for et hode uten skuldre,
er det ondt for kroppen uten hode.
Slik er det for den russiske jord uten Igor. - 211. Solen skinner på himmelen:
fyrst Igor er i det russiske land. - 212. Jomfruene synger ved Donau,
stemmene tvinner seg over havet til Kiev. - 213. Igor rir opp Boritsjev-høyden
til hellige Gudsmoders kirke Pirogóstsjaja. - 214. Landsbyene jubler,
byene gleder seg. - 215. Vi har sunget et kvad for de gamle fyrster,
nå skal vi kvede for de unge: - 216. Heder til Igor, Svjatoslav-sønnen»
til Vsevolod Villtyr,
og Vladimir, sønn av Igor! - 217. Hill fyrstene og hirden
som slåss for de kristne
mot de hedenske horder, - 218. Heder til fyrstene og hirden!
Amen.
Ссылка
Если вы используете корпус в научной работе, пожалуйста, сошлитесь на эту публикацию:
Орехов Б. В. Параллельный корпус переводов «Слова о полку Игореве»: итоги и перспективы // Национальный корпус русского языка: 2006—2008. Новые результаты и перспективы. — СПб.: Нестор-История, 2009. — С. 462—473.